Berit melder sin ankomst, det pisker mot ruta, blåser litt mer enn flau vind, det blinker og smeller.
Vær gang det er uvær, torden og lyn tenker jeg på pappan min.
Det er nemmelig han som har lært meg å like uværet.
Da jeg var lita tok han meg med ut på trappa for å se på lynet og høre brakinga fra tordenet.
Og siden han ikke var redd ble ikke jeg redd heller. Det ble faktisk det motsatte: han liker uvær, og det jør sannelig jeg også!
Så her er tvn slått av, lysene tent, kaffe i koppen, og tankene hos pappan min mens jeg koser meg!
Ha en fin kveld!
Og Berit? Velkommen skal du være!
